Skarvan begynte i høst å jobbe med mønster, og hva et mønster kan være. De fant mønster både på tur, i digitale mikroskop, på klærne til hverandre, og lagde mønster med gjenbruksmaterialer. Vi fant ut at noen ganger er mønster som en oppskrift. Med disse erfaringene i bakhodet har Skarvan begynt å se på programmering, og hva det er. Det startet med at vi snakket om spill. For hva er egentlig et spill?
-Sånn at vi kan bruke en figur, og hopp og spreng!
-Sånn som man kan bruk på iPaden, og finn penga.
-At man ska finn nåkka, og det e veldig artig. Og så e det kanskje en mann, også må han hopp, også kommer han i mål.
Jeg spurte tilbake:
- Men hvorfor kan figurene og mannen hoppe og springe?
De svarte:
-Jo, fordi det er sånn spillet er!
Jeg spurte:
-Men hvem er det som bestemmer at mannen skal hoppe? Eller hva knappene betyr?
Barna svarte:
-Det må jo være de som lager spill?
Det er vanskelig å klare å forstå hvordan den digitale verden rundt oss fungerer. Det er vanskelig å klare å se arbeidet som ligger bak alle apper, spill og elektronikk vi omgir oss med. Vi snakket om at det alltid er noen som har lagd de tingene vi bruker. Noen har bestemt at et spill skal være sånn, og at når man trykker på en knapp så skjer det eller det.
For å få en bedre forståelse av dette brukte vi "pinneperler" for å lage mønster på brett. Barna måtte samarbeide om å gi de ulike fargene en bestemt oppgave, for eksempel at gul er hopp, og grønn er et skritt frem. Sammen konstruerte de koder, som de skulle utføre med egne kropper. De byttet på å lage mønster, og å utføre. "Når vi endrer på en av perlene blir hele rekka annerledes!"
Etter å ha lekt oss med å lage koder som programmerte hverandre tok vi frem Beeboten. Den kan også programmeres, og vi kan få den til å gå dit vi vil. Vi byttet på å lage en kommandolinje med kortene som hører til Beeboten, og å taste inn kommandoene på bien. Det var spennende å se om kommandoen ble rett, om bien gjorde det vi hadde tenkt. På slutten fikk barna et oppdrag. "Kan dere få bien til å snurre rundt, og ende opp den veien den står nå?". Alle fikk prøve, men ingen klarte det. De prøvde å trykke på alle knappene, både med og mot klokka. De prøvde å trykke på fremoverknappen mellom hvert trykk. "Dette må vi tenke på, så kanskje vi klarer det neste gang!"
